Gastroenteritt

Diagnose
Akutt uspesifikk gastroenteritt refererer til fordøyelsesbesvær. Det er et svært vanlig, og som regel ufarlig problem for hunder og katter, og det kan ha mange ulike årsaker. Noen av de hyppigste årsakene til akutt gastroenteritt er en endring i dietten til et nytt merke, eller type mat, at dyret spiser noe han eller hun ikke burde, milde gastrointestinale virusinfeksjoner, Bakteriell ubalanse i tarmen, eller reaksjon på medisinering.
Ofte vil den eksakte årsaken aldri bli kjent etter at symptomene forsvinner.

En veterinær setter vanligvis diagnosen akutt uspesifikk gastroenteritt basert på symptomene du beskriver, hos et dyr som har normale vitale tegn og en ellers normal klinisk undersøkelse.
De vanligste symptomer på akutt gastroenteritt er oppkast og/eller diaré.

De fleste ganger, er den nødvendige behandlingen for akutt gastroenteritt minimal, om noen overhodet, men av og til kan en hund eller katt kan miste så mye væske at svakhet, dehydrering og tap av matlyst oppstår, og i slike tilfeller vil et opphold hos veterinæren være nødvendig for behandlingen. 

Akutt uspesifikk gastroenteritt er en ubalanse i fordøyelseskanal av ukjent opprinnelse. Det er en diagnose som settes ved «ekskludering», noe som betyr at veterinæren kan konkludere med at en hund eller katt har akutt uspesifikk gastroenteritt, bare etter å ha vurdert andre mer alvorlige årsaker til symptomene, og ofte etter å ha utført tester for å evaluere og eliminere alle andre sannsynlige muligheter. Akutt uspesifikk gastritt er vanligvis en mild, selvbegrensende form av magesyke som forbedrer seg selv etter 24 til 48 timer. 

Gastroenteritt: Dette er en samlebetegnelse som refererer til betennelse i mage og tarm, av enhver opprinnelse. Noen typiske identifiserbare årsaker til gastroenteritt bør vurderes før en presumptiv diagnose av akutt uspesifikk gastroenteritt settes. Fremedlegemer (plastleker, bein, kluter) kan blokkere fordøyelseskanalen. Selv uten obstruksjon, kan visse fremmedlegemer forårsake gastroenteritt. Alvorlige tarmvirusinfeksjoner, som parvovirus hos hunder, kan føre til en kritisk grad av gastroenteritt som krever intensiv behandling i de fleste tilfeller; en spesifikk utført på avføringen kan bekrefte eller utelukke parvovirus. Kjemikalier i mange varianter kan forårsake gastroenteritt, inkludert vaskemidler og såper, men også foreskrevne og reseptfrie legemidler. Selv enkelte matvarer som vi mennesker liker, kan forårsake gastroenteritt hos våre kjæledyr, noe som er en av grunnene til at matrester ikke skal fôres til kjæledyr. Bakteriell gastroenteritt kan oppstå hvis kjæledyr spiser gammel, skjemt, eller råtnende mat. 

Kolitt: Kolitt er betennelse i tykktarmen, som er en vanlig årsak til diaré som inneholder slim eller blod, og vanligvis forårsaker stor anstrengelse og «hast» ved avføring.

Kolitt kan være en del av en inflammatorisk prosess som påvirker hele fordøyelseskanalen (produsere både oppkast og diaré), eller det kan forekomme på alene, og forårsake diaré som beskrevet. Stress (nye kjæledyr i huset, lyder, anstrengelse etc.) kan forårsake en primær kolitt og assosiert diaré, en tilstand som ofte er referert til som "nervøs tarm." En annen årsak til kolitt er spredning av visse bakterier eller protozoer i tykktarmen. 

Gastroenteritt og kolitt løses med korrekt behandling, og fjerning av utløsende årsaker. Ved akutt, uspesifikke gastroenteritt, vil behandling hos veterinær stort sett kun gjennomføres dersom komplikasjoner som dehydrering er tilstede, hvis kjæledyret opplever ubehag, eller hvis du er bekymret for at symptomene synes å være mer alvorlig hjemme enn hva som er tydelig for veterinæren under undersøkelsen. Oppfølging på klinikk, og tester utføres etter behov og tilpasses ditt dyr.
Dersom symptomene kommer tilbake, bør dyret følges opp hos veterinær med ytterligere diagnostikk, for å avdekke en mulig bakenforliggende årsak, eller annen sykdom.

Å leve med diagnosen:
Kortsiktig pleie av dyr med akutt uspesifikk gastroenteritt dreier seg om å stoppe oppkast og/eller diaré, og å hindre sekundære symptomer ved tap av væske og næringsstoffer. Sekundære symptomer inkluderer tap av appetitt, dehydrering, og endringer i blodelektrolyttnivåer. Disse symptomene kan i seg selv bli livstruende, men oppstår kun i et mindretall av pasienter med akutt uspesifikk gastroenteritt.

Din veterinær vil kunne fortelle deg om ditt kjæledyr ser ut til å ha et mildt eller et alvorlig tilfelle basert på kliniske tegn, som hydreringsgrad, og så videre. Med egnet støttebehandling, kan selv de mest alvorlige tilfeller av akutt uspesifikk gastroenteritt som regel kureres. 

Eventuelle medisiner bør diskuteres med din veterinær, og vil bli foreskrevet ved behov. Som hovedregel er ikke antibiotika indikert!

Hydreringsgrad og elektrolyttbalansen er enkelt å håndtere hvis dyret fortsetter å spise og drikke tilnærmet som normalt. Imidlertid kan oppkast forårsake irritasjon i magesekken (gastritt) og til og med vann kan være irriterende for magen. Gi aldri noe i munnen mindre enn en time etter oppkast, med mindre du blir bedt om å gjøre det av veterinær. Diskuter passende væske- og næringstilførsel med din veterinær basert på alvorlighetsgraden av symptomene. 

Symptomene kan være så alvorlige at ditt dyr må få væske intravenøst ​​(IV) for å opprettholde tilstrekkelig hydreringsgrad, og elektrolyttbalanse. Dette kan gi mage og tarmkanalen nok tid til å komme seg fra betennelsen, og forbedre tilstanden, uten livstruende dehydrering. 

Renslighet og hygiene er et kritisk punkt. Dyr som føler seg kvalme, kaster opp, og har diaré kan ofte ikke opprettholde vanlig renslighet (avføring, urinering). Dersom oppkast, diaré og/eller urin tilgriser dyrets pels og hud kan dette forårsake hudbetennelse/irritasjon, infeksjon, og alvorlige sekundære problemer. Å hjelpe dyret å holde seg rent, er en viktig del av å forebygge forverring av problemer, samt redusere risikoen for smitte til mennesker. Mange årsaker til oppkast og diaré hos dyr kan overføres til mennesker, spesielt mennesker uten tilstrekkelig fungerende immunforsvar (babyer , eldre mennesker, mennesker som får kjemoterapi eller som har HIV/AIDS). Sørg derfor for hygieniske forhold, inkludert bruk av hansker ved håndtering av diaré eller oppkast, vask hendene før du berører noe annet, og unngå kontakt mellom ansiktet og kjæledyrets ansiktet eller pels. 

Langsiktig behandling er sjeldent aktuelt, fordi akutt uspesifikk gastroenteritt er en selvavgrensende sykdom, som ikke bør kreve behandling i mer enn 48 timer. Hvis symptomene ikke har forbedret seg betraktelig, eller er fullstendig løst etter 48 timer, kan det enten være en sjelden kraftig episode (som kan kreve ytterligere 24 timer før dyret er friskt igjen), eller en annen sykdom kan være opphav til symptomene, og bør forsøkes løst. En viktig del av etterbehandling ved akutt uspesifikk gastroenteritt er forebygging.

I ettertid kan det være det var en klar identifiserbar årsak til symptomene: søppel eller mat som du senere oppdager at dyret ditt har fått tilgang til, et fremmedlegeme som går ut med avføringen en eller to dager senere, eller noen som nevner at han/hun ga dyret et bein eller annet upassende fôr. Dette er vanlige situasjoner, og de gir deg muligheten til å unngå gjentakelse, siden dyret har vist symptomer som en konsekvens. Noen kjæledyr har "følsomm mage" og de ​​minste endringer i kostholdet kan føre til akutt uspesifikk gastroenteritt. 

Behandling:
Den viktigste umiddelbar behandling er «hvile» for tarmkanalen. Hos dyr med bekreftet akutt uspesifikk gastroenteritt, er det viktig at du ikke gir noe i minst 1 time etter oppkast: fjern mat- og vannskåler. Diskuter med din veterinær, hva passende behandling er for ditt dyr. 

Fôring bør gjøres med en passende, og lett fordøyelig diett, som har lavt fettinnhold. Det finnes flere dietter din veterinær kan anbefale. En mager kokt fjærfe proteinkilde (for eksempel stekt kylling med huden fjernet) blandet med kokt hvit ris er ofte en god diett som også er lav i fett. Dette kan være en god korttidsdiett, men den er mangelfull på vitaminer og mineraler, og skal ikke gis alene i mer enn noen få dager. 

Det finnes en rekke gastrointestinale beskyttende legemidler (syrehemmere, intestinale anti-inflammatoriske medisiner, og antibiotika), noen av disse kan være aktuelle, avhengig av symptomene. Mer intensive behandlinger som, tømming av mage, intravenøs væske og intravenøs medisinering kan være nødvendig, og noe veterinæren bedømmer i hvert konkrete tilfelle.
 
Gjør dette:
 
• Gjenoppta fôring langsomt; små mengder og hyppige utforinger av spesialfôret, for eksempel 1/8 av et vanlig måltid hver 6. time i de første to dager. Dette vil bety at den daglige totalmengden er ½ av normal mengde. Denne fremgangsmåten unngår at man fyller, eller strekker gastrointestinal-traktus, og hjelper til med avhelingen. Hvis dette er godt tolerert (god appetitt, ingen oppkast), så kan du gradvis gjeninnføre den vanlige kosten, og vanlig måltidsstørrelse, i løpet av de neste dagene.
Sørg for å gjøre det i intervaller, f.eks ved at hvert måltid inneholder ¾ av spesialdietten og ¼ av den vanlige kosten for 1-2 dager, deretter ½ spesialdiett og ½ regelmessig osv. Hvis oppkast eller diaré gjenoppstår, bør du ta kontakt med veterinær.
• Hvile og restitusjon er viktig. Vær likevel klar over forskjellen mellom hvile og det å være sløv. Hvile betyr at hunden sover mer enn vanlig og ikke er så aktiv som normalt, men fremdeles like lydhør og alert som vanlig. Dette er i motsetning til apati, som innebærer svak respons på tilsnakk eller berøring, svakhet, økende problemer med bevegelse, og andre tegn på at dyret er alvorlig sykt. Hvis du ser apati eller andre typer alvorlige symptomer, bør du kontakte veterinær snarest. 
• Pass på at kjæledyret ditt alltid har tilgang til rent vann for å hindre dehydrering. Hvis kjæledyret drikker store mengder vann på en gang, og deretter kaster opp umiddelbart, unngå overstrekking av magen ved å tilby en kopp vann om gangen, med minst 15 minutters mellomrom, eller forsøk å gi isbiter i stedet for vann, slik at de smelter gradvis i bollen. 
• Administrere medisiner som anvist av veterinær. Din veterinær kan også hjelpe deg med anbefalt næringstilførsel basert på symptomene dyret ditt. 
• Innse at medisinske tester som røntgenbilder og blodprøver er nødvendig å eliminere underliggende og mer alvorlige sykdomsprosesser før en kommer frem til diagnosen.
Unngå:
• Ikke gi godbiter mens dyret heler. De fleste godbiter er ikke lett fordøyelige. 
• Ikke fortsett å gi en spesialdiett lenger enn nødvendig, spesielt hvis du gir hjemmelaget mat. Dyret trenger et balansert kosthold med riktige vitaminer og mineraler. 
• Ikke gi medisiner lenger enn opprinnelig anbefalt, med mindre annet er avtalt med veterinær. Selv enkle syrehemmere kan forårsake problemer, hvis gitt for lenge. 


Kontakt veterinær ved:

• Tilbakefall av symptomer, for eksempel hvis kjæledyret får oppkast eller diaré igjen, de nærmeste dagene eller ukene etter at du sluttet med behandling. 
• Enhver forverring av symptomer (for eksempel hvis kjæledyret fortsetter oppkast til tross for behandling) eller dersom nye symptomer oppstår (for eksempel hvis din hund eller katt, i tillegg til oppkast, nå er sløv). Dette kan være tegn på en underliggende sykdom som er mer alvorlig en akutt uspesifikk gastroenteritt. 
• Blodig oppkast eller blod i tarmkanalen (se beskrivelser under) er ofte tegn på forverring av problemer. Dog kan forekomsten av friskt blod i avføringen, av enkelt overtolkes, og det er ingen grunn til panikk. Sørg for å nevne det til dyrlegen, da friskt blod i avføringen tyder på at problemet er på nivå med tykktarmen, noe som kan avgjøre hvilke behandlinger som skal brukes. 

Vær oppmerksom på: 

Tegn som potensielt kan indikere en mer alvorlig tilstand: 
• Tjære lignende avføring, eller kaffegrut-utseende oppkast. Blod i magen vil raskt bli svart og koagulere på grunn av magens naturlige syrer. Det vil derfor, ved blodig oppkast, se ut som det er kaffegrut i oppkastet. Blodet som kommer fra tarmen vil bli fordøyd og danner en svart, tjæreaktig avføring, referert til som melena. Hver av disse symptomene indikerer en gastrointestinal blødning og man bør kontakte veterinær. 
• Hvis kjæledyret ditt ikke klarer å drikke noe vann i løpet av 12 timer eller ikke spiser på 24 timer, er en umiddelbar oppfølging anbefalt. 


Toksoplasmose

Toksoplasmose (også kalt toxoplasmose) er en sykdom hos dyr og mennesker forårsaket av den encellede parasitten Toxoplasma gondii.

Gravide blir ofte skremt til å kvitte seg med katten sin når de blir gravide, men det er ikke nødvendig. Det er faktisk liten fare for smitte selv med direkte kontakt med katten, men man skal unngå kontakt med katteavføring. I graviditeten er det da gunstig om noen andre tømmer kattedoen, evt at den gravide bruker hansker.

Gravide bør også unngå utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt og vaske grønnsaker, bær og frukt godt, samt være nøye med håndvask og kjøkkenhygiene. Videre bør gravide bruke hansker ved hagearbeid. Ved utenlandsreiser bør en være spesielt oppmerksom på disse forebyggende tiltakene.

Fakta om: Toksoplasmose og Toxoplasma (Veterinærinstituttet - 06.06.2014)

Toksoplasmose er en sykdom hos dyr og mennesker forårsaket av den encellede parasitten Toxoplasma gondii. Parasitten er utbredt i Norge hos en lang rekke pattedyr, spesielt hos katt og sau. Parasitten spres med avføring fra katt og dårlig varmebehandlet sauekjøtt. Dersom en kvinne smittes for første gang mens hun er gravid kan det føre til abort eller alvorlige fosterskader.


Smittestoff og smitteveier
Sykdommen toksoplasmose forårsakes av den encellede parasitten Toxoplasma gondii som har sitt voksne stadium i tarmen hos kattedyr. Parasittene danner oocyster (mikroskopiske egg) som kommer ut med avføring fra kattene (endevert), og som så kan spises av andre dyr (mellomvert).

I mellomverten utvikles små cyster (blærer – som inneholder mange parasitter) i muskulaturen, og når mellomverten spises av en endevert, utvikles parasittene inne i disse cystene til voksne parasitter. Mellomverter for T. gondii er mange ulike varmblodige dyr, bl.a. smågnagere, sau og mennesker.

Smitte kan også overføres direkte fra endevert til endevert (katt) eller direkte fra mellomvert (for eksempel sau) til mellomvert (for eksempel menneske). Hos mellomverten kan parasitten gi sykdom (toksoplasmose).

Mennesker smittes vanligvis via dårlig varmebehandlet kjøtt fra mellomverter som sau og gris, eller via uvaskede grønnsaker og bær forurenset med toxoplasmaoocyster.

Forekomst
T. gondii er utbredt i Norge og de fleste andre land hos en lang rekke pattedyr, spesielt hos hovedverten katt og mellomverten sau. Blant hjortedyr er det spesielt rådyr som kan være en viktig mellomvert.

Toksoplasmose hos dyr
De fleste katter smittes i ung alder. De blir ikke særlig syke, og blir raskt immune mot parasitten. Hunder blir ikke syke. Hos andre mellomverter arter sykdommen seg ofte som abort. Infeksjon med Toxoplasma i drektigheten er en av de vanligste årsakene til abort hos sau. Infeksjonen kan også gi dødfødte eller svakfødte lam.

Diagnostikk
Prøvemateriale fra dyr undersøkes serologisk eller ved mikroskopi. Det har liten hensikt å teste katter for T. gondiida de aller fleste vil være serologisk positive, mens det kun er en liten periode, oftest tidlig i livet, at de er smittefarlige for mennesker (skiller ut oocyster). Foster fra aborter hos sau kan sendes inn til obduksjon. Det er viktig at morkake / fosterhinner følger med.

Toksoplasmose hos mennesker
Symptomer er vanligvis lite spesifikke, men lette forkjølelseslignende symptomer kan forekomme. Hos mennesker med redusert immunforsvar kan det utvikles alvorlig sykdom og død. Dersom en kvinne smittes for første gang mens hun er gravid kan det føre til abort eller alvorlige fosterskader, men hvis kvinnen har vært smittet tidligere vil hun være immun mot parasitten. Inkubasjonstid er 5 – 21 dager.

Behandling mot toksoplasmose er ikke nødvendig hos friske eller ikke-gravide. Gravide bør oppsøke lege ved mistanke om smitte med T. gondii. Les mer om toksoplasmose hos menneske hos Nasjonalt folkehelseinstitutt www.fhi.no

Forebygging og kontroll
Det gjennomføres ingen regelmessige systematiske undersøkelser av T. gondii hos dyr i Norge. Sykdommen er en gruppe C-sykdom. For å unngå abort hos sau bør katter hindres fra å komme i kontakt med sau og fra å forurense fôr med avføring.

Det er liten fare for smitte av mennesker ved direkte kontakt med katt, og å kvitte seg med katten under graviditet er unødvendig, men man skal unngå kontakt med katteavføring. Videre bør gravide bruke hansker ved hagearbeid. Gravide bør også unngå utilstrekkelig varmebehandlet kjøtt og vaske grønnsaker, bær og frukt godt, samt være nøye med håndvask og kjøkkenhygiene. Ved utenlandsreiser bør en være spesielt oppmerksom på disse forebyggende tiltakene.

Oppvarming kan inaktivere vevscyster av T. gondii i kjøtt, men resultater fra ulike studier gir ikke noe entydig svar på hvilke temperatur og tid som er nødvendig. Oppvarming til 70 ºC indre kjernetemperatur i minst 10 minutter inaktiverer trolig T. gondii vevscyster i kjøtt av svin og lam. Også kjøling/frysing inaktiverer vevscyster, men resultater fra ulike studier gir ikke noe entydig svar på hvilke temperatur og tid som er nødvendig. Indre kjernetemperatur lavere enn –12 ºC i minst 3 dager inaktiverer trolig de fleste T. gondii vevscyster i kjøtt av svin og lam, men det er stor usikkerhet rundt dette.

Hva gjør Veterinærinstituttet
Veterinærinstituttet undersøker prøver fra syke dyr, og er nasjonalt referanselaboratorium for T. gondii fra dyr. Veterinærinstituttet har også en rådgivende funksjon og foretar faglige vurderinger og risikoanalyser når det er aktuelt.

Oppdatert juni 2014/1510/AMU

Periodontitt (Pyréa)

Tennene er et helt essensielt verktøy for hunden, og kanskje spesielt aktive tjenestehunder. God tannhelse er viktig for en hunds trivsel, velvære og generelle helse, ikke bare i munnhulen.

Tannproblemer kan være vanskelig å oppdage og det kan være smertefullt, selv om hunden ikke viser tegn på det. Argumentet «men han spiser jo», er IKKE godt nok.
 
Tannsykdommer er den vanligste sykdomsgruppen på hund og forekommer oftere enn traumer, ortopediske problemer og hudsykdommer. Tenner og tannproblemer er et omfattende tema, og jeg vil derfor dele opp denne artikkelen i 2 deler. Den første delen vil dreie seg om tenner generelt, den vanligste tannsykdommen periodontitt, og hvordan oppdage og forebygge problemet.
 
Periodontitt – er tannstein et problem?

Periodontitt, også kalt pyréa, er i særklasse den vanligste tannsykdommen på hund og katt og er en betennelsestilstand som kan involvere periodontalligamentet (festeapparatetet som holde tanna på plass), gingiva (tannkjøttet) og kjevebeinet. 80 % av hunder over 2 år har betennelse i tannkjøtt eller grader av periodontitt. Problemene oppstår som regel ved at plakk (bakterier, protein og sukkerstoffer) legger seg som en film på tennene. Når bakteriene dør, mineraliseres de og danner tannstein. Når tannstein legger seg under tannkjøttranden på tanna utvikles gingivitt (tannkjøttbetennelse). Dette sees som rødme og økt tendens til blødning i tannkjøttet. Denne betennelsen kan stoppes ved tannrens og forebygging av plakk og tannstein.  
 
Etterhvert forandrer bakteriene seg og danner mer sykdomsfremkallende bakterier. Betennelsen sprer seg så til periodontalligamentet og knokkelvevet. En lomme dannes rundt tanna, og gingiva trekkes seg ned mot røttene på tanna. Denne prosessen kan stoppes her, men varige skader har oppstått. Hvis det får fortsette, vil kjevebeinet videre brytes ned og tanna vil løsne. Bakteriene kan også gå i blodstrømmen og gi betennelser i lever, lunger, nyrer og hjerteklaffer. Studier hos mennesker viser at mennesker med tannproblemer lever betydelig kortere enn andre, og det er naturlig å trekke samme slutning om hund.
 
Plakken og tannsteinen er starten på problemet og kan ofte ligge som et lag over tanna og «dekke over» utviklingen så den ikke oppdages like lett. Tannstein blir ofte tatt lett på, det er «normalt» og tennene blir ikke renset og sjekket i narkose. Resultatet kan være en hund med smerte, organpåvirkning eller rett og slett en tannløs hund. Så JA, tannstein er et problem.
 
 
Forebyggelse og behandling
 
Det er svært individuelt hvor mye tannstein og tannsykdommer en hund utvikler. Dette avhenger av fóringsvaner, tannstilling, forebyggelse og arvelige faktorer. Forebyggelse av tannstein kan gjøres på flere måter, gjerne sammen. Gnaging på spesielle biteleker, bein og bruksprodukter kan hjelpe. Margbein er IKKE idéelt, da det er så hardt at hunden kan knekke av flak av emaljen, eller større deler av tennene. Velg riktig gnageleke/bein, en smaks- og kaloririk «stix» som slukes ned på høykant hver dag vil ha tilnærmet ingen effekt, bortsett fra på vekta. Type fór kan også ha mye å si. Spesielle tørrfór med store biter som hunden må bite ordentlig gjennom vil være langt bedre enn fersk- og bløtfór. Mindre plakk vil legge seg på tennene og det dannes ikke like mye tannstein.
Det grepet som forebygger aller best er tannpuss, helst daglig. Tannpuss er ofte kontroversielt for eier og fører, men på hunder som får tannstein fort, har tannstillingsfeil eller begynnende periodontitt kan dette være helt nødvendig.
 
På den årlige helsesjekken er det viktig at munnhule og tenner blir sjekket ordentlig. Små frakturer/skader, slitasje eller tegn på gingivitt eller periodontitt vil indikere en tannrens i narkose. Da blir tennene renset skånsomt med en ultralydscaler, tennene blir polert, en sonde måler lommene rundt tennene og det bør tas tannrøntgen av alle mistenkelige tenner. Der fleste hunder bør ha sin første tannrens i 2-4 års alder, og de fleste har behov for en årlig rens fra 5-6 års alder. Mange problemer oppdages først ved undersøkelse og tanrøntgen når hunden er i narkose. At gliset SER bra ut er ikke nødvendigvis realiteten. Noen skraper tannstein selv, men dette er absolutt ikke å anbefale. Man lager riper i tennene som bakterier kan trenge gjennom og tannstein vil feste seg lettere på tennene. Man blir heller ikke kvitt den verste tannsteinen som sitter under tannkjøttranden. Periodontitt kan som forklart over stoppes, men ikke repareres. Har nok tannkjøtt trukket seg vekk, kjevebeinet har begynt å brytes ned og tannen mistet festet sitt, da er eneste behandling tanntrekk (kirurgisk ekstraksjon). Når tenner opereres ut på hund kan det også bli kostbart, og det dekkes sjelden av forsikring. Det krever mye arbeid, røntgen må tas, det kan innebære langt tid i narkose med overvåkning, dyre instrumenter brukes og veterinærene bør ha videreutdanning eller kurs i tannarbeid. Målet må alltid være å unngå at man må operere ut tenner. Derfor, sjekk tennene ordentlig og rens dem før det er for sent.
 
Hvordan oppdage tannproblemer?
 
Det er svært lurt å tilvenne hunden det å kunne titte den ordentlig i munnen. Ting å se opp for kan være dårlig ånde, rødme i tannkjøttet, tannstein eller blottlagte tannhalser. Knekte tenner, små skall som har brutt av, slitasje eller misfargede tenner bør også undersøkes av veterinær. Noe av det aller viktigste å tenke på er at hunden svært sjelden gir ordentlige tegn på smerte i munnhulen. En hund som kun tygger på den ene siden av munnen kan ha smerte på den andre siden og har ofte mye tannstein kun på den ene siden. Noen kan være mindre interessert i å spise tørrfór eller gnage på bein, noen slipper fórkulene ut av munnen eller slippe bitegjenstander lett. Hunder som sover mye eller «har blitt gamle», kan også være tegn på smerte. Men som sagt, de fleste hunder viser nesten ingenting. Det er svært vanlig at hundeeiere som i forkant av en tannbehandling ikke har merket noen ting på hunden, beskriver at de har fått «en helt ny hund» etter tannbehandlingen. Mange tror ikke at tannproblemer er vondt, da pleier jeg å spørre: «Har DU hatt tannverk?»
 
Så – ta tannhelse på alvor. Tannstein er ikke nødvendigvis bare tannstein og tannproblemer har mer å si for hunden enn mange tror. Ta en titt inni der! «Look and you will find».
 
 
Ordliste:
 
Gingiva – tannkjøttet
Gingivitt – tannkjøttbetennelse
Periodontalligamentet – tannens feste i kjevebeinet
Fraktur – brudd (knukket tann)
Tannhals – mellom krone og rot
Emaljen – tannens ytterste lag og kroppens hardeste materiale